"Restauranten Der Universet Slutter
Skrevet av Douglas Adams
Fantasy
Kapittel 1
Historien så langt :
I begynnelsen ble Universet skapt. Dette gjorde mange svært sinte og ble i vide kretser betraktet som et dårlig trekk.
Mange folkeslag tror at det ble skapt av en slags gud, men Jatravartidene på Viltvodle VI tror faktisk at hele Universet ble blåst ut av nesa på en skapning som heter Den store grønne Erkeaptilen.
Jatravartidene, som lever i evig frykt for at Det store hvite lommetørkleets tid skal komme, er små, blå skapninger med mer enn femti armer hver, og helt unike i den forstand at de er de eneste vesener i historien som oppfant deodoranten før hjulet.
Men teorien om Den store grønne Erkeraptilen er ikke særlig anerkjent utenfor Viltvodle VI, og siden Universet er der forvirende stedet det nå engang er, blir stadig nye forklaringer presentert.
For eksempel finnes det en rase av hyperintelligente pandimensjonale vesener som på et tidspunkt bygget Dypsindige Tenker, en gigantisk superdatamaskin, som en gang for alle skulle regne ut svaret på livet, Universet og alt mulig.
I syv og en halv millioner år arbeidet Dypsindige Tenker på spreng, og kunne omsider kunngjøre at svaret var førtito-noe som førte til at en enda større datamaskin ble bygd for å finne ut hva som egentlig var spørsmålet.
Denne datamaskinen, som ble kalt Jorda, var så stor at den stadig ble forvekslet med en planet- særlig av de snåle, apelignende vesenene som flakket omkring på overflaten og ikke hadde den fjerneste anelse om at de bare var en del av et enormt dataprogram.
Og det var jo merkelig, fordi uten denne forholdsvis enkle og ganske innlysende kunnskapen ville jo ikke noe av det som skjedde på jorda ha noen mening.
Men dessverre, like før maskinen skulle til å skrive ut det endelige svaret, ble Jorda helt uventet ødelagt av vogonerne som hevdet at de trengte en ny gjennomfartsåre i hyperrommet , og slik gikk alt håp om å finne ut av meningen med livet tapt for alltid. Slik kunne det i hvert fall se ut.
To av disse snåle, apelignende vesenene overlevde. Arthur Dent kom seg unna i siste øyeblikket fordi en venn av ham, Ford Prefect, med ett viste seg å komme fra en liten planet i nærheten av Betelgeuse og ikke fra Guildford som han alltid hadde hevdet, og dessuten visste han hvordan man haiket med flygende tallerkener.
Tricia McMillan – Trillian – hadde stukket av fra planeten seks måneder tidligere sammen med Zaphod Beeblebrox, Galaksens president. To overlevde.
De er alt som er igjen av det største eksperimentet som noensinne er utført – å finne Det Endelige Spørsmålet og Det Endelige Svaret på meningen med livet, Universet og alt mulig.
Mindre en tre kvart millioner kilometer fra stedet der romskipet deres flyter dovent gjennom rommets dybde mørke, kommer et vogonsk skip langsomt mot dem.
"
Aram
1. MIN BESTE VENN SHOPPER BRUDEKOLE
Marerittet mitt startet slik:
Jeg sto i folketom gate i en liten kystby. Det var midt på natten. Det stormet. Vind og regn pisket mot palmetrærne langs fortauet. De rosa og gule murbygningene hadde lemmer foran vinduene. Et kvartal unna, bak en hibiskushekk, brølte havet. Florid, tenkte jeg. Selv om jeg ikke var sikker på hvordan jeg visste det. Jeg hadde aldri vært i Florida.
Så hørte jeg hover klapre mot asfalten. Jeg snudde meg og så bestevennen min, Grover, Løpe for livet.
Ja, jeg sa hover.
Grover er satyr. Fra livet og opp ser han ut som helt alminnelig hengslete tenåring med pistrete bukkeskjegg og maser kviser i ansiktet. Han har underlig, haltende gange, men hvis du ikke tilfeldigvis skulle støte på ham uten bukser på (noe jeg ikke vil anbefale), ville du aldri merket at han ikke var et vanlig menneske. Baggy jeans og et par falske føtter skjuler at han har pelskledd bakpart og hover.
Grover hadde vært bestevennen min i sjette klasse. Han hadde dratt sammen med meg og ei jente ved navn Annbeth på en vanvittigreise til jorden indre for å redde verden, men jeg hadde ikke sett ham siden sist juli, da han hadde lagt utpå et livsfarlig oppdrag- et oppdrag ingen satyr noensinne hadde vent tilbake fra.
I drømmen min løp i hvert fall Grover så geitehalen flagret bak ham og bar skoene i hendene, slik han gjør når han må bevege seg fort. Han klapret forbi de små turistsjappene og bodene hvor de leier ut surfebrett. Vinden bøyde palmetrærne nesten ned til bakken.
Grover var vettskremt av et eller annet bak seg. Han måtte ha kommet fra stranda. Pelsen hans var full av våt sand. Han hadde flyktete fra et sted. Han prøvde å komme seg vekk fra… noe.
Et hårreisende brøl skar gjennom stormen. Bak Grover, i enden av kvartalet, tårnet en skyggefull skikkelse opp. Den feide til side en gatelykt. Som eksploderte i en skur av gnister.
Grover snublet og klynket av redsel. Han mumlet for seg selv: Nødt til å komme meg vekk. Nødt til å advare dem!
Jeg kunne ikke se hva som jaktet på ham, men jeg kunne høre det mumle og banne. Bakken ristet da det nærmet seg.
Grovet smatt rundt et gatehjørne og nølte. Han hadde løpt inn i en blindgate full av butikker. Han hadde ikke tid til å snu. Den nærmeste døra var blåst opp av stormen.
På skiltet over det mørklagte utstillingsvinduet sto det: AUGSTINE BRYLLUPSUTSTYR.
Grover pilte inn og huket seg ned bak et stativ med brudekjoler.
Skyggen fra monsteret passerte foran butikken. Jeg kunne kjenne stanken av det- en kvalmende blanding av våt saueull og råtten kjøtt og den sure, ekle kroppslukten bare monsteret har, som et stinkdyr som har levd hele livet på meksikansk mat.
Tom Roger
Kurt Kurér av Erlend Loe
Kapittel 5
Kureren møter Gunnar.
En middelaldrende mann med kjempestor bart og kulemage trådte nå frem foran Gunnar. Ansiktet hans hadde vage, fyldige trekk og han sto kanskje like godt plantet på jorden som kurerer flest, med de dype, blå øynene hans vitnet i det minste om ærlighet og en viss stahet. Videre hadde han en fint formet nese med store nesebor, samt svakt fremadskutte lepper som i visse fall, som alle vet, antyder et sjenerøst og edelt hjerte.
Mannen hadde et bars temperament og dessuten den uvanen at han stadig måtte bite litt på neglene sine eller klø seg på hodet fordi han tvilte på saker og syntes det var vanskelig å bestemme seg. Han var iført den blå overallen som er så vanlig for enkelte manuelle arbeidere, og der han nå sto trippende av nervøsitet foran kaisjefen, kunne man se en mann som hadde vanskelig for å sette ord på følelser og kunne reagere med barnslige anklager dersom han følte seg underlegen, noe han gjorde ganske ofte. Mannens far hadde forsøkt å få sønnen interessert i bjørnejakt da han var guttunge, men det hadde ikke nyttet. Det eneste han hadde villet var å drive rundt på kaia i Mo og se på truckene.
Han hadde blitt grusomt mobbet for det. Trucklover! Hadde de andre guttene ropt etter ham på skolen. Og Truckis! Han hadde følt seg så ufri, og det hadde gjort så vondt. Han visste ikke arme råd. Det var jo slike han var skapt. Men så hadde han finnet en brosjyre med bilder fra kaia i hovedstaden. Den hadde han lest nesten i stykker. På bildene kunne han se mengder av trucker og smilende truckførere, og en gnist hadde blutt tent i ham. Med en gang han ble stor nok til å rømme, hadde han dratt sørover. Når faren død for lenge siden og moren, gamle Maria Fay, eller Marfa, som de kalte henne, hadde han ikke sett på mange år. Han lengtet daglig etter hennes milde stemme og etter måseggene og det evige sommerlyset, men smertene etter mobbingen hadde likevel holdt ham hjemmefra i alle disse årene.
Gunnar undersøkte kureren med gjennomtenkte blikk, fra topp til tå, mens kureren selv sto der uten å ytre et ord.
- Er dette det beste du har? Hvisket Gunnar omsider til Kurt.
- Ja, hvisket Kurt tilbake.
Gunnar rettet seg irritert opp.
- Navn? Sa han skarpt til kureren.
- Du vet jo godt hva jeg heter, svarte kureren.
- Nå gjør vi dette ordentlig, sa Gunnar. – Navn?
- Kurt.
- Stilling?
- Truckfører og personlig assistent på Gunnars kai, sjef.
Gunnar sukket. Han visste godt at Kurt ikke trivdes spesielt godt som personlig assistent, men at han var villing til å bli kurér for å slippe unna, hadde Gunnar aldri trodd.
- Kjenner du Nord-Norge? Spurte han.
- Jeg kjente det vært godt en gang.
- Har du familie deroppe?
- Ja
- Hvem?
Kureren svelget.
- Min gamle mor.
- Det har du ikke sagt noe om! Sa Gunnar,
- Nei, sa Kurt.
- Er det fordi du er en mann av få ord? Spurte Gunnar.
- Ja, sa Kurt.
Gunnar tok frem brevet han hadde skrevet.
- Dette skal overleveres til min bror Bodvar, også kjent som Kaikongen, og til ingen andre enn ham.
- Det vil bli gjort, sjef.
- Kaikongen befinner seg der hvor Grense Jakobselv renner ut i Nordishavet.
- I så fall drar jeg til det stedet hvor Grense Jakobselv renner ut i Nordishavet,
- Du kommer til å reise gjennom opprørerens land, og de kommer til å forsøke stanse deg med alle midler.
- Jeg skalkomme med gjennom, sjef.
- Er du sikker?
- Nei. Men jeg skal gjøre mitt beste.
Gunnar så irritert bort på Kurt.
- Er du sikker på at vi ikke har noen som er bedre egnet enn deg?
- Jeg er ganske sikker, sjef.
- Vel, sa Gunnar omsider. – Aller mest må du passe deg for forræderen Hektor Hellføkk.
- Jeg skal passe meg for ham, sjef.
- Husk at han dessverre også er forkledningskonge.
- Det skal jeg huske.
- Han kan se ut som hva som helst.
- Jeg skjønner, sjef.
- Kurér, går din reise gjennom Mo?
- Det gjør den, sjef.
- Hvis du treffer din mor, øker risken for at du skal bli avslørt. Du må ikke ta kontakt med henne!
Kureren nølte et øyeblikk. Og enda ett.
- Jeg skal ikke kontakte henne, sa han til slutt.
- Sverg på at intet vil få deg til å gi deg til kjenne eller røpe ditt oppdrag, sa Gunnar.
- Jeg sverger, sa kureren.
Gunnar ga Kurt brevet..
- Kurt kurér, sa Gunnar, - da betror jeg dette brevet til deg. På dine skuldre hviler nå Nord-Norges skjebne, og i stor grad også min brors.
- Brevet vil bli levert som du ønsker, sjef.
- Du må ta deg gjennom uansett hva som sjer.
- Jeg kommer meg gjennom eller dør, sjef.
- Jeg vil at du skal leve.
- Jeg skal leve og jeg skal komme meg gjennom, svarte Kurt
Gunnar virket fornøyd med kurerens rolig og klare svar.
- Gå da, kurér, sa Gunnar, - gå for Gud, for Norge, for min bror og for meg selv!
- Jeg er litt usikkerpå dette med Gud, svarte Kurt.
- Uten å gå i detalj vil jeg si at jeg har litt blandete erfaringer når det gjelder Ham, men de andre tre er greit nok
- Gå for de andre tre, da.
- Det gjør jeg, svarte kureren. Hei så lenge.
Borgar
PHP 4 Bible. Tim converse and Joyce Park
PHP is embedded.
PHP is embedded within HTML. In other words, PHP pages are ordinary HTML pages that “escape” into PHP mode only when necessary. Here is an example:
Hi,.
May I call you ?
When a client requests this page, the web server preprocesses it. This means it goes through the page from top to bottom, looking for sections of PHP, which it will try to resolve. For one thing, the parser will suck up all assigned variables (marked by dollar signs) and try to plug them into later PHP commands (in this case, the print () function ). If everything goes smoothly, the preprocessor will eventually return a normal HTML page to the client’s browser, as shown in Figure 1-1.
“Hi. Ms. Hari. May I call you Mata?”
If you peek at the source code from the client browser (select “source” or “page source” from the view menu, or right click on AOL), it will look like this:
Hi, Ms. Hari. May I call you Mata?
This is exactly the same as if you wrote the HTML by hand. So simple!
The HTML-embeddedness of PHP has many helpful consequences:
*PHP can quickly be added to code produced by WYSIWYG editors.
*PHP lends itself to a division of labor between designers and scripters.
*Every line of HTML does not need to be rewritten in a programming language.
*PHP can reduce labor costs and increase efficiency.
PHP isn’t tag-based
PHP is a real programming language. Coldfusion, by contrast, is a bunch of predefined tags, like HTML. In PHP, you can define functions to your heart’s content just by typing a name and a definition. In ColdFusion, you have to use tags developed b other people, or go through the custom tag extension development process. As a witty PHP community member once said, “Coldfusion makes easy things easy, and a medium-hard thing impossible.” And as every programmer will agree: once you experience the power of curly brackets and loops, you never go back to tags.
Summary:
PHP isn’t the panacea for every web development problem, but it has a lot of advantages. It’s built by web developers for web developers and supported by a large and enthusiastic community. It sits on a sweet-spot of lightness, power, reliability, and easy of use. It offers best-of-breed connectivity to backend servers of all types. And did we mention it’s free? To know PHP is to love it for many of the most common Web development tasks have been selected.
Programming versus scripting.
The difference between programming and scripting is being increasingly blurred by recent developments in programming languages. For instance, PHP definitely uses most of the same control structures as other programming languages. However, fully-interpreted HTML-embedded languages such as ASP are still considered to be on the scripting side of the line, whereas separately compiled binaries are a definite mark of programming. But since PHP 4 is now dynamically compiled (the compiled binary is stored and reused until the source code changes), it’s officially a “real” programming language – and don’t let anyone tell you otherwise. This change accounts for much of the screaming speed of PHP 4, which moves into the same class as Perl.
Daniel
Kapittel 32
Et avsnitt av Iskaldt Bedrag av Dan Brown
Til tross for at Rachel Sexton befant seg inne i en metallkasse som sto nesten 5000 kilometer fra Washington D.C, følte hun presset på samme måte som om hun skulle blitt innkalt til det hvite hus. Skjermen på videofonen foran henne viste et krystall blide av Zach Herney som satt foran presidentens segl i kommunikasjonssentralen i det hvite hus. Den digitale lyd forbindelsen var upåklagelig og bortsett fra en nesten umerkelig forsinkelse kunne mannen ha sittet i rommet ved siden av. De snakket sammen i en munter og direkte tone. Presidenten virket fornøyd med, men slett ikke overrasket over, Rachels positive vurdering av NASAs funn og beslutningen om å bruke den engasjerende Michael Tolland som talsmann. Presidenten var i godt humør.« Jeg går ut fra at du er enig i meg,» sa Herney i en mer alvorsfylt tone, «i at dersom vi levde i en perfekt verden, ville følgene av dette funnet bare hatt vitenskapelig.» Han tidde og lente seg frem slik at ansiktet hans fylte skjermen «dessverre lever vi ikke i en perfekt verden, og denne NASA triumfen kommer til å bli en politisk fotball så snart jeg bekjentgjør den.»« med tanke på de entydige bevisene og folkene su har plukket ut for å godkjenne dem, kan jeg ikke forestille meg hvordan publikum eller noen av dine motstandere skal kunne gjøre annet enn å akseptere dette funnet som et bekreftet faktum.»
Herney humret nærmest mismodig. «Mine politiske motstandere vil tro det de ser, Rachel. Min bekymring er at de ikke vil like det de ser.» Rachel merket seg hvor omhyggelig presidenten unngikk å nevne faren hennes. Han snakket bare om opposisjonen» eller «politiske motstandere». «Og du tror at opposisjonen vil hevde at det dreier seg om en sammensvergelse av rent politiske årsaker?» Spurte hun. «slik er dette spillet. Alt som behøves, er at noen kaster en skygge av tvil ved å hevde at denne oppdagelsen er en slags politisk svindel kokt i hop av NASA og Det hvite hus, og der med tår jeg overfor en granskingskommisjon. Avisene glemmer at NASA har funnet bevis for utenomjordisk liv, og media begynner å fokusere på å avdekke en sammensvergelse. Dessverre vil enhver hentydning til sammensvergelse rundt denne oppdagelsen være til skade for vitenskapen, for Det hvite hus, for NASA og ærlig talt også nasjonen.» «Og derfor venter du med å bekjentgjøre funnet inntil du har fått endelig bekreftelse og tilslutning for respekterte, sivile eksperter.»
Audun
Vi trakasserer dem for 16 kroner
Det å køyre kollektivt i Oslo kan virke sorglaust. Det er berre å sitte på ein trikk eller ei t-bane og bli frakta dit du skal, og samtidig føle at du gjer ein innsats for miljøet. Sjølvsagt er det ikkje så lett. Om bord på trikken og bana i Oslo er det nemleg mange plager og mykje å vere redd for. Du bør ha sterke nervar for å velje kollektivt i Oslo. Det er frykta som dominerer på trikken og bana. Frykta er normalt ein einsam ting. Hos Oslo Sporveier er frykta kollektivt., og det er endå verre.
For det først har du frykta for ikkje å komme deg av i tide. I rushtida kjem det på nye og store mengder med passasjerar på kvar stasjon slik at du blir presa lenger og lenger innover i vogna, heilt til du står samantrykt med femti passasjerar mellom deg sjølv og døra. Det er då toget stoppar på din stasjon, og for å komme deg av, må du gjennom tre kameratflokkar og to kjerestepar, forbi fem skravlande sektretærar med nylakka negler, over ein barnehage som trur dei sit i ei sandkasse (og eter at hundr emenneske har trampa inn og ut med skitne sko så er ikkje det heilt usant), mellom beina til ein forretningsmann, gjennom fem intime venninepar, og over seks barnevognar, alt i løpet av dei fire sekunda dørerne er opne.
Ei liknande frykt er frykta for ikkje å rekke det korresponderande toget eller den korresponderande bana. Rutene er til ei kvar tid lagt opp sik at dersom du spring omtrent som Carl Lewis, så rekk du akkurat over til den andre perrongen i tide til å storme inn på toget ditt før dørene klappar igjen så tettbak deg at du er glad for at du ikkje hadde flette i nakken. Etter dette er du så utkøyrd at det går ti minutt før hjernen verkar som normalt igjen, og du at Oslo Sporveier også i dag ligg tre minutt etter ruta og du er på feil tog.
Frykta for å bli ramma av medpassasjeranes olme blikk er også alvorleg. Det å ha beina i setet resulterer for eksempel alltid i olme blikk. Men forbodet gjeld berre menneske. Dersom du prøver å påpeke det openbert upassande i ein hundeeigar plasserer puddelen sin på setet, så er det du som blir møtt med olme blikk, for hunden skal vi ikkje seie noko stygt om. Det er visstnok greitt at ein omfangsrik bastard ligg og slevar midtgangen så gamle folk sklir og bryt lårhalsen. Og det er vissnok folkeskikk å late som du likar at eit illeluktande pelsverk bit i buksekanten din eller lar snuten og tunga gli oppetter leggen din. Då skal du bare klø udyret bak øyret, smile til eigaren og gi et kompliment.
Are Kalvø, Greatest Hits vol1; utdrag fra boken 'Absolutt Oslo'
Thomas
Bare en siste gang
Det var første gang jeg hadde sett ham uten vinterklær. Han hadde på seg en blå og rødrutet skjorte over blå olabukser.
-vill du skrive navnet ditt på gipsen? Ja var overrasket over at jeg torde å spørre.
Han satte seg på den blå KRAKKEN(med caps lock) Release the krakken
-selvfølgelig, men det er en annen grunn til at jeg har kommet.
-det var snilt at du ville besøke meg.
-det er ikke bare derfor. Han nikket o retningen av bagen han hadde med seg
-hva er det?
Ingolf strakte seg etter bagen og dro den opp på fanger. Han var rød i kinnene, håret var blondt og krøllete.
Øynene var blå, nesten lyseblå. Han reiste seg halvt opp fra krakken og tok meg i handen.
Neven var stor og kraftig, håndtrykket bestemt.
-jeg vil bare gi deg noe, sa han og tok opp glidelåsen på bagen.
Forsiktig lirket han ut innholdet. Jeg forsto ingenting
-men er ikke det…?
-ikke si noe. La meg få si noe først.
-ditt eksempel viser at den som trener nok og ikke gir seg får resultater, sa Ingolf. Han overrakte meg pokalen han hadde fått i den tysk-østerrikse hoppuka.
Jeg bukket, men klarte ikke å si mer enn:
-takk, takk så mye.
-med din treningsiver kommer du til å bli klubbens beste hopper.
Jeg rister på hodet.
-se her, sa han.
Det var så mye jeg skulle ha sagt til Norges beste guttetrener Ingolf stranden
Da han pekte på sitt inngraverte navn på pokalen med mitt under.
-du kommer til å bli en stor hopper du også.
Jeg fikk navnet ditt inngravert i dag tidlig.
Jeg ristet på hodet nok en gang.
-ikke vær beskjeden.
Forresten, nå kom jeg på noe.
Hvem er denne Andree du babla om etter at du kom til deg selv nede på slette?
Er det en i klassen du er uvenner med?
Ingolf så spørrende på meg.
Jeg strøk høyre langfinger nedover pokalen.
Den var helt kald.
Jon Magnus
Erlend Loe - Kurt blir grusom
"Grådiglus, mumler Anne-Lise.
Og bud er helt stum, for han har aldri før fått en så stor penge. Og dessuten har han jo munnen full av sedler, for han er jo som kjent så liten, og de som er små putter nesten bestandig alt mulig i munnen.
Når de ligger og skal sove om kvelden, blir Anne-Lise bekymret. Hun spør kurt om hva han har tenkt å bruke alle pengene til.
Jeg skal more meg, sier kurt.
Hele tiden? Spør Anne-Lise.
Hver time og hvert sekund, sier kurt.
Hvordan skal du klare det? Spør alle-lise.
Jeg skal kjøpe meg dyre ting, sier kurt.
Er det morsomt? Spør Anne-Lise.
Jeg håper det, sier kurt.
Ja ja, sier Anne-Lise, bare du nå ikke blir grusom.
Sånn som du maser, vil det ikke være det minste rart hvis jeg skulle bli grusom, sier kurt og sovner.
Anne-Lise blir liggende og bite negler et kvarters tid, men så sovner hun også.
Neste morgen drar ikke kurt på jobb. Nå som han har så mange penger, vil det være tåpelig å jobbe, tenker han. Han sender bud til barnehagen med drosjebil og ligger i sengen og drar seg til klokken blir nesten tolv. Så står han opp og ringer til folkene som lager telefonkatalogen og ber dem om å skrive << mangemillionær>> bak navnet hans, slik at alle som ringer til han skal vite at de ikke ringer til en vanlig mann. Deretter kjører han trucken til et verksted og ber verkstedmannen om å male trucken med gull-maling. Når det er gjort, drar han til byten og kjøper seg noen sigarer, og dessuten dress og mobiltelefon. Så setter han seg på en fin restaurant og drikker et glass champagne og spiser kaviar mens han ringer Gunnar og forteller at han ikke kommer på jobb mer.
Aldri mer? Spør Gunnar.
Aldri mer, sier kurt.
Jeg har fått noen penger, så jeg behøver ikke å jobbe, sier kurt.
Gratulerer, sier Gunnar.
Skulle du ønske at det var deg? Spør kurt.
Jeg vet ikke helt, sier Gunnar.
Så skriver kurt en liste over ting han ønsker seg. Det er vanskeligere enn han hadde trodd. Han har jo så mange penger at han kan få alt han har lyst på, men det er jo tåpelig å kjøpe alt, tenker han, så han begrenser seg til det han har kjempelyst på. Det som han bare har ganske lyst på, kan han heller kjøpe en annen dag. Han har jo god tid. Han skal jo være rik lenge. Kanskje bestandig. Kurt skriver ønskelisten mens han røyker sigar, og når han er ferdig, går han ut og kjøper alt som står på listen. Han kjøper en trampoline, en gressklipper, en kjempelang bilbane, en elektrisk tannbørste, et videokamera, en boremaskin, nye møbler, et stereoanlegg med store høyttalere, en negleklipper, et blad som heter “dine penger” og en stor maskin som kan sage i asfalt og betong.
"
Nils Eyvind
Den Eldste av Christopher Paolini
ARVEN ANNEN BOK
Sammendrag av Eragon, første bok i Arven-triologien
Eragon – en femten år gammel bondegutt – blir forskrekket da han finner en stor, polert, blå stein i den fjellkjeden som eter Ryggen. Eragon tar med seg steinen gjem til gården der han bor sammen med onkelen, Garman, og fetteren, Roran. Eragon har vokst opp hos Garmann og hans avdøde hustru, Marian. Kan vet ingenting om sin far. Moren, Selena, var Garmanns søster, men ingen har sett henne siden Eragon ble født.
Senere sprekker steinen, og en nyklekket hunn-drageunge kommer ut. Da Eragon berører henne, får han et sølvskimrende merke inne i håndflaten, og et ubrytelig bånd oppstår mellom de to, men det resultat at Eragon blir en av de legendariske drageridderne.
Drageridderne sto fram tusener av år tidligere, i kjølevannet av alvenes store krig mot dragene, for å sikre at fiendskapen aldri mer skulle hjemsøke de to rasene. Ridderne ble fredsambassadører, lærere, helbredere, vitenskapsfolk og de fremste blant trollmenn – man får nemlig trolldomsgaven når man møter sin drage. Med riddere som veivisere og beskyttere gikk landet Alagesia inn i en gyllen tidsalder.
Da menneskene kom til Alagesia, ble også de med i denne ordenen på høyeste nivå. Etter mange år med fred drepte de uhyrlige, krigerske urgalene dragen til en ung ridder, et menneske som het Galbatorix. Tapet av dragen gjorde ham gal, og da hans foresatte nektet å gi ham en ny drage, bestemte Galbatorix seg for å styrte riddernes fellesskap.
Han stjal en ny drage – som han døpte Shruikan og tvang til å tjene seg ved hjelp av visse former for svart magi – og samlet rundt seg en gruppe på tretten forrædere: De frafalne. Med hjelp fra disse grusomme disiplene veltet han ridderne, drepte lederen deres, Vreil, og erklærte seg som konge over Alagesia. Dette lyktes bare delvis for Galbatorix, for alvene og dvergene har beholdt sin uavhengighet på sine hemmelige gjemmesteder, dessuten har en gruppe mennesker etablert et uavhengig rike, Surda, sør for Alagesia. Mellom disse to fraksjonene har det nå i tjue år vært en fastlåst situasjon, etter åtti år med åpen konflikt etter at ridderne ble tilintetgjort.
Det er denne ømtålige politiske situasjonen Eragon blir kastet inn i. han frykter at han er i dødelig fare – det er velkjent at Galbatorix i sin tid drepte alle riddere som ikke ville sverge ham troskap – og derfor skjuler Eragon dragen for familien sin mens hun vokser opp. Han kaller henne Safira, etter en drage som landsbyens historieforteller, Brom, forteller om. Fetter Roran forlater snart gården for å finne arbeid, slik at han kan tjene nok til å gifte seg med Katrina, slakterens datter.
Da Safira er blitt høyere en Eragon, kommer det to truende, billelignende fremmede, kalt ra’zak, til Karvahall på jakt etter steinen som viste seg å være egget hennes. Safira ble skremt, kidnapper Eragon og flyr opp i Ryggen. Eragon greier å overtale henne til å dra tilbake, men da er gården utsletter av ra’zakene. Eragon finner Garmann i ruinene, torturert og dødelig såret.
Garmann dør like etter, og Eragon sverger at han skal oppspore og drepe ra’zakene. Brom henvender seg til Eragon,
